Gallerirunde i Chelsea og omegn

Espen ved et minnested for 11. september



Jernbanespor omgjort til park (Standard Hotel over; har drukket Cosmo's i restauranten på toppen)






Keith Haring





Superflex «Flooded McDonald's»

smokin’ tokin’ jokin’

Forrige helg var jeg på en åpning i Brooklyn med samboer Quentin og hans kjæreste Sophie. Etterpå fjaset vi oss gjennom noen barer – blant annet en Marokkansk en som hadde hookah-piper med fruktsmak. Der var det full familiefest og vi fikk spandert på oss de lekreste småretter. Dagen etter spaserte jeg i East Village, hvor jeg fikk følelsen av at helgen hadde i seg en tynn, rød tråd.


Den morsomste kunsten var ved do






Overraskende god smak


Det er like voldsomt hver gang jeg går forbi der

Sett på Volta

http://vimeo.com/10056669

0:55 inn i denne snutten har jeg mine 2,5 sekunder med fame. Ytterst i høyre hjørne. Skulle gjerne ha funnet en stiligere måte å embedde filmen på. Og kanskje en litt stiligere måte å ha mine to sekunder på. Men jeg tar det jeg får. Javier, som forøvrig gjør en langt bedre figur synes jeg, heter han jeg går og skravler med (eller synger jeg for meg selv?).

Leilighetsjakt i Soho

..ender raskt i shoppingrunde.



Penguin classics.



Kanskje mitt nye nabolag.

Fremførere

Musikanter på subwayen. Og spesiell(e) tatovering(er).



Røde brakere på Manhattan.



Røde hip hop-rastafarifusjonerere på utested i Park Slope, Brooklyn.

VÅR

Våren er kommet, og i dag gikk jeg ut uten jakke. Jeg tok en isamericanopause på Bogart Street, og alle var glade fordi det var sol. Amerikanerne går med veldig lite klær enten det er kaldt eller varmt; jeg har sett sandaler uten sokker i mens jeg selv står og blåser frostrøyk.

I går var det St. Patrick's Day, og mange gikk i grønt og var fulle før klokka ti på morgenen og en fare for trafikken, seg selv og tilskuere med skjøre nerver. Mats fortalte om en full mann som hadde begynt å danse breakdance midt i et travelt gatekryss. Mats er tidligere kollega av Eivind fra Skin, og han har nå fått jobbtilbud her borte. Han, Liv Marit, Brad og meg selv «feiret» dagen med å gå på pub i West Village. Det ble en fin kveld og veldig sen, til onsdag å være. Hvis man skal ta subwayen hjem på natta, og man må foreta én eller flere «transfers», kan det hende man sovner på stasjonen og man bruker i alle fall minst én time på å komme seg til Bushwick.


Det nærmeste jeg er kommet en stamcafé: Orwells. Et par steinkast fra hjemme.



Bogart.



Kaffepause og planlegging.



Katten er frustrert. Eller den leker/kvesser klør. Den er/gjør i alle fall dette mye om natten.



Fremdriftsplan som flyter.

Nytt maskinkjøp feires i solen

På mitt eget tak (Manhattan i bakgrunnen).

Om datamaskinen dør en mandag morgen

…er det mye å se på i byen (synthfele, om det finnes, med blinkende røde lys).

Ta en tur på MoMA

...men orientere seg om åpningstidene først.

Se på stor typografi i bybildet er et alternativ.

…og nye områder man kunne tenke seg å flytte til (East Village).

Amerikanske ting

Amerikansk frokost


Amerikansk katt


Nye sko (til de amerikanske gatene)


Amerikansk prøverom (Urban Outfitters)


Amerikansk gutt spiller klassisk musikk på en Casiosynth på suwayen

Dagene.

Dagene her går utrolig fort. Utrolig! De starter med at jeg står opp tidlig (senest åtte) og sjekker mail. Så er det noen hektiske timer med jobbing og mailing fram og tilbake New York–Norge, fram til arbeidsdagen i Norge er slutt (ca elleve lokal tid). Jobber som sagt litt for Gyldendal her borte. Så er det et tidssluk uten like å prøve å bygge seg et nettverk; skrive mail, vente på mail, ringe noen, skype litt, facebook. Så må man sjekke ulike fora for hva som skjer, nå og framover i denne byenes by. Og da er det i grunn allerede sen ettermiddag. Da har jeg forhåpentligvis kommet meg ut på en café, så jeg i allefall sitter foran maskinen blant folk.

I går var jeg av alle ting på salsakveld på Manhattan; Liv Marit, en hyggelig jente Siri satte meg i kontakt med, spurte om jeg ville bli med henne. Jeg visste ikke da at det inenbar et ti minutters lynkurs, før man ble overlatt til dansegulvet på egenhånd, og de latinogribber som måtte finne det for godt å by opp til dans. Jeg forsøkte meg én gang, men ble så flau at jeg insisterte på å passe vesker resten av kvelden. Det er dritvanskelig! Gøy å se på var det i allefall, og jeg kan hake det av på lista med ting jeg aldri trodde jeg skulle finne på å gjøre.

da hood

Hvordan skal en blogg begynne?

Jeg er her! Veldig. Har vært i ca én uke nå. Men bloggingen var liksom ikke så lett å komme igang med. Når skal man bruke to timer på å laste opp bilder og formulere seg vel, når man er i New York? Nå var altså tiden inne; jeg har vært inne i hele dag, jeg har brutt alt av spede, vinglete rutiner jeg har hatt til nå, og dagens fremdriftsplan (!) er blitt spist av katten. Målet med bloggen er jeg usikker på. Det måtte være om noen synes det er spennende å få stemningsrapport herfra. Hvor persolig kan man være? Hvor sprudlende, hvor mørk?

Jeg prøver. Jeg begynner med å kommunisere visuelt:


Bygget jeg bor i. Eller, som vi kaller den: The Factory. Takutsikten er visst helt fantastisk. Har ikke prøvd den enda, for jeg sitter inne og blogger.


Det første jeg ser når jeg går ut av døra.


Stue med danseplass.


Kjøkken.


Rommet– jeg sover på hemsen. Legg merke til den lille kattedøra nede til venstre (jeg har stengt den. stakkars katt, hun får ikke noe kjærlighet. men hun er så selskapssyk at hun bryter opp glassdøra).